Når mannen steller hjemme...

Vi har full likestilling i familien, mener vi. Men likevel er det nok sånn at vi tar litt mer ansvar på hver våre områder. Og kanskje er vi litt dårlige til å slippe den andre til? Jeg tar nok det meste av ansvaret for barn og utstyr, samt hus og hjem. Mens mannen ordner ute, snekkerer og har ansvar for bilene. Men innimellom bytter vi på litt. Jeg er f.eks. en racer med kappsag, selv om spikerpistol er i tyngste laget for mine hender. Og jeg klipper da plenen minst like ofte som mannen.

Nå hadde det seg sånn at mannen hadde spart noen uker pappapermisjon fra i fjor, som han tar ut nå. Passet godt at han er hjemme når eldstemann er på fotballskole og har korte dager, og de minste slipper også unna med mindre stress. Mannen har altså ikke ungene hjemme alle dagene i permisjonen, for han har ambisjoner om å få på plass en platting før ferien. Litt dumt å bruke permisjonsuker til sånt, men tross alt bedre enn å måtte gjøre det når vi alle har ferie. Etter fjorårets ferie, som ble styrt av om det var snekkering- og malevær eller ikke, skal årets ferie være opp-pussingsfri.

Og så deilig for meg med hjemmeværende mann! Nå trengte jeg hverken levere eller hente unger! Komme hjem til ferdig middag! Kunne jobbe litt overtid, og kanskje sykle til og fra jobb! (Ok, de planene skar seg litt da jeg plutselig fikk akutt halsbetennelse, men det er en annen historie.) Så utover å hjelpe litt på morgenen med påkledning av ungene, har jeg overlatt hele ansvaret for barn og hus til mannen. Eller jeg prøvde.



Dag 1. Fotballskole i høljende regnvær. Men poden hadde fått med rett tøy av pappa og klarte seg bra. Vått tøy var tatt av og vasket. (Stjerne i boka!) Men på kvelden finner jeg et par søkkvåte fotballsko i gangen, og selv etter en natt på baderomsgolvet var de våte, og mannen må kommanderes fram med skotørker, godt fotballskolen ikke begynner før kl 9. Og godt at mamma tross alt tok en ekstra sjekk.

Dag 2. Forløper knirkefritt. Bra vær, jeg minner mannen på å smøre med solkrem på vei ut av døra, poden går selv hjem fra fotball sammen med en kompis, og stua fylles mer eller mindre av unger utover ettermiddagen. (mamman har nå gått ned for telling med halsbetennelse)

Dag 3. Forløper tilsynelatende knirkefritt. Men en rød nakke og armer avslører mannen på kvelden, glemt å smøre med solkrem ja... Jeg henter ungene i barnehagen og lager middag så mannen får gjort litt mer med plattingen. Godt formen min er litt bedre. Jeg syns nemlig at det går litt smått med denne plattingen, samtidig som at plenen burde klippes og huset støvsuges.


Dag 4. Platting nesten ferdig. Fornøyde gutter.  Jeg steker pannekaker til middag og klipper plenen mens mannen passer ungene på ettermiddagen.

Dag 5: De to minste får være hjemme med pappan, og de skal se eldstemann spille turnering på avslutningsdagen for fotballskolen. I regnvær. Det er faktisk meldt ekstreme nedbørsmengder. Jeg minner mannen på at han må varsle begge avdelingene i barnehagen om at gutta blir hjemme. Og kl 9 sender jeg melding for å sjekke om han faktisk har husket det, noe han har. De drar for å se på fotballturneringen, i regnvær, uten regntøy og støvler. Og blir tatt av styrtregnet. Turnering blir avlyst og 4 meget våte gutter kommer hjem til lunsj. Men utenom 4 par sko som står til tørk på badet når jeg kommer hjem, merker ikke jeg noe til dette. Endelig helg!

Og tid for konklusjon. Mannen har bestått oppgaven som hjemmepappa til tross for noen feilskjær. Mulig jeg hadde litt høye forventninger på noen områder. Men jeg tror jeg har strøket i oppgaven som "ikke-tenke-på-barn-og-hus"-mamma. I det minste har vi nå en nesten ferdig platting.

Det burde i alle fall være trygt å la mannen regjere hjemme i 3 dager til, før vi alle tar ferie. Nå har jeg uansett støvsugd og vasket huset, sånt rekker ikke hjemme-pappaer. Gjort på en snupp en lørdags morgen, mens mannen kjøpte de materialene han manglet til plattingen. Så da blir den sikkert ferdig før ferien.

Én kommentar

Hehe, er ikke alltid ting går som man tenker :) :)

Skriv en ny kommentar

hyggeligkaos

hyggeligkaos

35, Tønsberg

Mitt navn er Kirsten, jeg er 35 år, oppvokst i Nord-Østerdalen men nå bosatt i Tønsberg. Jeg er gift, og har 3 herlige sønner født i 2005, 2007 og 2010. Mine interesser er familien, hus og hjem, strikking, baking og mye annet. Hverdagen i en familie på 5 er hektisk. Og til tider kaotisk. Men det er et hyggelig kaos som jeg ikke ville vært foruten!

Kategorier

Arkiv

hits